Historien om Ulabrand
De gamle losene hadde erfaringen. Men før den kom?
Da var det vel instinktet som hjalp dem, den sjette sans, om en vil den uforklarlige fortrolighet med det lunefulle hav, sugd inn med sjølufta fra barnsben av.
De hadde kanskje mer av dette i gamle dager, før teknikk og vitenskap frambrakte alle nymotens hjelpemidler som har gjort det tryggere å ferdes på sjøen. Anders hadde instinktet. Han hadde øyne som en katt, sier en av de gamle som ennå lever og kan fortelle om den gang.
Og han hørte det som andres ører ikke var i stand til å oppfatte. Stormens brøl i overhendige uværsnetter var som et orgelbrus for ham, og hver enkelt tone bel tydelig og klar når en bare lyttet etter den. Advarende og bydende hvis det var grunnbrottet som dunket noen famner fra skipssiden, glad og løfterik når brenningen vasket mot knausene ved innløpet til en trygg havn.
Det var ikke fyrtårn ved alle viktige innseilinger og lykter på annenhvert nes i de dager. På utsatte og vanskelige steder langs kysten fant skipene inn gjennom skjærgården likevel. Takket være losene. Utenfor Svenør bordet Anders en kullastet Larviksskute en høstnatt i førstningen av femtiårene. Det var stiv kuling og grov sjø, og svart som i en sekk, uråd å skimte annet enn de nærmeste båretoppene som freste med hvite skavler rundt fartøyet. Riktig en natt av den sorten da havet krever sin tributt av menneskene. Det gikk en lysning over ansiktet på den gamle gråhårede skipperen da han skimtet Anders’ kjente trekk i mørket.
-Han er frisk i natt, var losens hilsen.
-Det er vel ikke råd å ta seg inn i dette været, mente skipperen.
-Kommer tid, kommer råd, svarte losen.
Han rugget akterover sammen med skipperen. Som så ofte før stod han og lyet ut i stormen. Ansvaret for en stor skute med mange mann ombord og dyrbar last i rommet hvilte på ham. Han tenkte litt på det skipperen hadde sagt. De kunne nok bære av langs kysten til det grydde av dag, det var sant nok. Men slik som vinden sto var det ikke større bergningsvon med det. Og Anders hadde nå engang for vane å gå tvers igjennom. Der det er vilje og farvannskjennskap er det også vei. Han visste på en prikk hvor de var. Var det slik han trodde og visste, skulle han snart høre sjøbraket ave en stor båe på styrbord. Han lente seg ut over rekka og lyet igjen, prøvde å finne fram til den ene kjente tone i høstnattens mektige symfoni.
-Der har vi’n, den der kjenner jeg.
Han hadde ikke før sagt det, så lyste det et svært brott tvers av styrbord og var borte i samme nå. Et nesten umerkelig smil gled over losens ansikt, han nikket som var det et menneske han snakket til:
-Å, du ska’nte få oss denne gangen heller, kom det i trygg selvtillit.
-Styrbord litt, -det var rormannen.
Steady så!
Skipperen følte at skuta var i trygge hender. Nordsjøen hadde vært stygg denne turen, oppunder Norskekysten ble det heller værre, men nå lenset skuta opp fjorden og ville snart være i havn. I grålysningen seg den seilslitte briggen inn mot sin gamle ankerplass, mens flagget smalt fra gaffelen som den første hilsen til hjenstedet. Bøkeskogens kjente og kjære silhuett stod mot himmelen, og under den lå byen med regnvåte tak som blinket i det første dagslyset.
II
Det tok til å gå frasagn om den djerve Ulalosen. Langs kysten sørpå kjente de hans navn over alt. Så snart en hørte det nevnt, var det straks en som kunne fortelle en historie som skilte ham ut fra alle de andre i losenes uforferdede flokk. Og i ruffen på seilskutene gikk fortellingene vel så eventyrlige. De som hadde fått han ombord som los en gang, husket både ham og stormen, de husket den brølende stemmen som kom et steds ute fra mørket da skuta ble praiet, det åpne sjeggløse ansiktet som spilte av liv og energi, men også kunne strammes i myndighet og stivne i trass, øyne som skjøt lyn under sydvesten, den grove skikkelsen som ruvet på hyttetaket der han hadde sin plass til fartøyet var i sikkerhet.
Til slutt glemte de hans virkelige navn, for han fikk et nytt med stormsus og sang i – som alltid vil bli husket og holdt i ære.
Det var senhøstes i 1860 at en Melsomvikskute var kommet oppunder Rauer på siste turen det året. Den skulle til hjemstedet for å legge opp for vinteren. Det lakket mot natten, sjøen var høy, og skodda tett som en mur. Skipperen hadde latt fyre av et par skudd for å tilkalle los, og nå lå skuta dreid opp mot vinden og red på sjøene for bare stumpene.
Skipperen slo små, utålmodige slag att og fram på akterdekket og vekslet i blant noen enstavelsesord med rorgjengen.
Det tok en drøy time før losbåten var oppunder skuta. Det var den alltid påpasselige Anders Jakob Johanssøn fra Ula som kom, og han gikk den vante vei gjennom sjøen med lina om livet, annet var ikke å tenke på i den forbaskede hivingen.
Drivvåt kom Anders seg inn på dekket, og de to gamle kjenninger håndtokes.
– Hold skvær inn! Kommanderte Anders da han hadde funnet sin plass ved siden av rorgjengeren uten å bekymre seg om klesbytting eller slikt.
Skipperen var ikke så lite betenkt og la ikke skjul på det.
– Skal du ikke til Melsomvik da? tok Anders i. Bare gå etter en dram til meg, så skal jeg få varmen i kroppen igjen!
Men skipperen ristet på hodet og svor på at slikt som brennevin fantes ikke ombord. Det ble som Anders hadde gitt ordre til og kursen ble satt rett innover, mens mørket stadig ble tettere. Når de passerte Tønsberg Tønne, var det visst ikke andre enn losen som hadde greie på. Men til Melsomvik kom de i god behold. Og nå viste det seg at kapteinen slett ikke var så helt snau for brennevin som han hadde gitt det utseende av da Andres kom ombord.
– Du får bli med nedenunder, så skal vi få en dram likevel, sa han til losen da ankeret var gått og alt var i orden.
– Nå kan det være det samme, nå kan jeg skaffe meg det selv, brummet han.
– Men da akevittflaska kom på bordet, sa han ikke nei. Og det ble høy stemning under dekk i de sene nattetimer.
– Dette var godt gjort, sa skipperen, – han gjorde hva han kunne for å glatte over misstemningen. Du er jamen en ordentlig brand!
– Det må bli Ulabrand det da, var svaret. Det navnet beholdt han etter den dag.
